Flammen og Citronen

"Flammen og Citronen" er en dansk krigsfilm regissert av Ole Christian Madsen. Filmen minner svært mye om den norske filmen "Max Manus". Flammen og Citronen handler om en motstandsbevegelse under andre verdenskrig. Filmens aldersgrense er 15 år, antageligvis pga de mange voldelige scenene. Filmen er også basert på en sann historie, noe som gjør det hele veldig intenst og enda mer interessant og spennende.

Hovedpersonene i filmen kalles nettop Flammen og Citronen, og vi følger dem og deres kamp mot nazistene i København i løpet av de 130 minuttene filmen varer. Hovedpersonene får oppdrag fra Holger Danske, motstandsgruppen de er medlemmer av. Oppdragene går ut på at de skal henrette danske nazister som jobber for tyskerne. Etter hvert får de merke at det ikke alltid er like lett å vite hvem man kan stole på, og ikke.

Skuespillerne (Flammen:Thure Lindhart og Citronen:Mads Mikkelsen) er veldig flinke, og hele settingen i filmen er veldig troverdig. Man får virkelig følelsen av å være midt i handlingen, som forgår i 1944. I tillegg til Flammen og Citronens oppdrag og liv som motstandere følger vi Citronen og hans forhold med sin kone og datter, som forøvrig ikke er så altfor bra. Han er sjelden hjemme på besøk og glemmer bl.a. sin datters bursdag. Flammen blir forelsket og etter hvert sammen med Ketty, men etter hvert blir ting ganske komplisert da han får i oppdrag å drepe henne.

Jeg syntes filmen var for lang, og den ble derfor litt kjedelig. Jeg syntes det var vanskelig å henge med til tider, og jeg tror egentlig filmen passer best for voksne. Men om du likte Max Manus vil du garantert like denne filmen også!

Bildet øverst hentet jeg fra wikipedia.

Vidunderbarn

I norsken hadde vi et prosjekt som gikk ut på å lese en bok og deretter anmelde den. Anmeldelsen skulle presenteres muntlig i klassen.
Her kommer min anmeldelse av boka "Vidunderbarn" i en litt kortere versjon.

Som nevnt leste jeg altså boka "Vidunderbarn" skrevet av Roy Jacobsen. Boka ble utgitt i år, altså 2009.

Hovedpersonen i boka heter Finn. Det blir ikke sagt hvor gammel han er, men jeg gjetter på rundt 8-10 år. I starten av boka bor Finn alene med moren sin i en drabantby i Oslo. Alt han vet om faren sin er at han stakk av fra moren til fordel for en yngre dame for mange år siden. Året etter døde han. Etter hvert viser det seg at Finn har en halvsøster, Linda, som skal bo hos han og moren, fordi Lindas mor ikke kan ta seg av henne.

Temaet i boken er det å være barn - det å vokse opp. Finn går fra å være en liten gutt som bor alene med moren sin, de har et bra forhold og han får mye oppmerksomhet. Når Linda kommer inn i hans verden tar hun mye oppmerksomhet fra moren, og Finn føler at han og moren glir litt fra hverandre.

Boka er også en tiddskildring, handlingen foregår på 60-tallet. På forhånd så jeg for meg at det kanskje ville bli vanskelig for meg å sette meg ordentlig inn i en handling som foregår for rundt 50 år siden, men det ble det absolutt ikke. Jacobsen er veldig flink til å skildre og beskrive, og jeg klarte fint å sette meg inn i tid og sted.

Boka fortelles i jeg-form, det er Finn som forteller. I og med at alt sees gjennom et barns øyne blir noen ting utelatt. Det blir en del antydninger, gjerne fordi Finn ikke helt skjønner hva de voksne mener. Men dette blir jo opp til leseren å tolke, stort sett fortelles alt det viktigste. Innimellom i boka får vi noen slags "glimt" hvor Finn forteller som voksen hvor han ser tilbake på sin barndom. For meg ble disse skillene veldig utydelige og jeg forstod faktisk ikke dette før langt ut i boka. Først trodde jeg rett og slett at det var en dårlig jobb av forfatteren, fordi det var lite realistisk at en gutt på Finn sin alder ville bruke et sånt språk. Men etter hvert fant jeg jo som sagt ut at han fortalte som voksen. Dette er kanskje et tegn på at boka passer bedre for voksne en ungdom.

Ellers er boka veldig lett å lese; det er stort sett enkelt og muntlig språk. Noe litt typisk for boken er at det til tider er veldig lange setninger. Dette er helt greit i starten, men godt utover i boka blir setningene enda lenger og tyngre. Personlig synes jeg det kan bli litt slitsomt med setninger som går over en halv bokside, fulle av kommaer og bisetninger som skal forklare, understreke og peke tilbake på ting. Alt dette får meg innimellom til å missforstå og miste selve poenget i setningen. (Et eksempel kan dere lese på s. 247-248. Velger å ikke legge ut setningen her, i og med at den er like lang som et avsnitt).

Alt i alt var det en bra bok. Som jeg har nevnt tidligere på denne bloggen er jeg ikke så altfor glad i å lese, men denne boken var virkelig ikke så verst. Det er en fin historie, men mest av alt ble jeg imponert over måten forfatteren skildrer 60-tallet på, og klarer å få meg på 16 år til å sette meg greit inn i tia. Anbefales!

Bildet øverst er hentet fra Flickr. Valgte dette bildet fordi jeg synes det var ganske typisk 60-tallet.