Vidunderbarn

I norsken hadde vi et prosjekt som gikk ut på å lese en bok og deretter anmelde den. Anmeldelsen skulle presenteres muntlig i klassen.
Her kommer min anmeldelse av boka "Vidunderbarn" i en litt kortere versjon.

Som nevnt leste jeg altså boka "Vidunderbarn" skrevet av Roy Jacobsen. Boka ble utgitt i år, altså 2009.

Hovedpersonen i boka heter Finn. Det blir ikke sagt hvor gammel han er, men jeg gjetter på rundt 8-10 år. I starten av boka bor Finn alene med moren sin i en drabantby i Oslo. Alt han vet om faren sin er at han stakk av fra moren til fordel for en yngre dame for mange år siden. Året etter døde han. Etter hvert viser det seg at Finn har en halvsøster, Linda, som skal bo hos han og moren, fordi Lindas mor ikke kan ta seg av henne.

Temaet i boken er det å være barn - det å vokse opp. Finn går fra å være en liten gutt som bor alene med moren sin, de har et bra forhold og han får mye oppmerksomhet. Når Linda kommer inn i hans verden tar hun mye oppmerksomhet fra moren, og Finn føler at han og moren glir litt fra hverandre.

Boka er også en tiddskildring, handlingen foregår på 60-tallet. På forhånd så jeg for meg at det kanskje ville bli vanskelig for meg å sette meg ordentlig inn i en handling som foregår for rundt 50 år siden, men det ble det absolutt ikke. Jacobsen er veldig flink til å skildre og beskrive, og jeg klarte fint å sette meg inn i tid og sted.

Boka fortelles i jeg-form, det er Finn som forteller. I og med at alt sees gjennom et barns øyne blir noen ting utelatt. Det blir en del antydninger, gjerne fordi Finn ikke helt skjønner hva de voksne mener. Men dette blir jo opp til leseren å tolke, stort sett fortelles alt det viktigste. Innimellom i boka får vi noen slags "glimt" hvor Finn forteller som voksen hvor han ser tilbake på sin barndom. For meg ble disse skillene veldig utydelige og jeg forstod faktisk ikke dette før langt ut i boka. Først trodde jeg rett og slett at det var en dårlig jobb av forfatteren, fordi det var lite realistisk at en gutt på Finn sin alder ville bruke et sånt språk. Men etter hvert fant jeg jo som sagt ut at han fortalte som voksen. Dette er kanskje et tegn på at boka passer bedre for voksne en ungdom.

Ellers er boka veldig lett å lese; det er stort sett enkelt og muntlig språk. Noe litt typisk for boken er at det til tider er veldig lange setninger. Dette er helt greit i starten, men godt utover i boka blir setningene enda lenger og tyngre. Personlig synes jeg det kan bli litt slitsomt med setninger som går over en halv bokside, fulle av kommaer og bisetninger som skal forklare, understreke og peke tilbake på ting. Alt dette får meg innimellom til å missforstå og miste selve poenget i setningen. (Et eksempel kan dere lese på s. 247-248. Velger å ikke legge ut setningen her, i og med at den er like lang som et avsnitt).

Alt i alt var det en bra bok. Som jeg har nevnt tidligere på denne bloggen er jeg ikke så altfor glad i å lese, men denne boken var virkelig ikke så verst. Det er en fin historie, men mest av alt ble jeg imponert over måten forfatteren skildrer 60-tallet på, og klarer å få meg på 16 år til å sette meg greit inn i tia. Anbefales!

Bildet øverst er hentet fra Flickr. Valgte dette bildet fordi jeg synes det var ganske typisk 60-tallet.