Flammen og Citronen

"Flammen og Citronen" er en dansk krigsfilm regissert av Ole Christian Madsen. Filmen minner svært mye om den norske filmen "Max Manus". Flammen og Citronen handler om en motstandsbevegelse under andre verdenskrig. Filmens aldersgrense er 15 år, antageligvis pga de mange voldelige scenene. Filmen er også basert på en sann historie, noe som gjør det hele veldig intenst og enda mer interessant og spennende.

Hovedpersonene i filmen kalles nettop Flammen og Citronen, og vi følger dem og deres kamp mot nazistene i København i løpet av de 130 minuttene filmen varer. Hovedpersonene får oppdrag fra Holger Danske, motstandsgruppen de er medlemmer av. Oppdragene går ut på at de skal henrette danske nazister som jobber for tyskerne. Etter hvert får de merke at det ikke alltid er like lett å vite hvem man kan stole på, og ikke.

Skuespillerne (Flammen:Thure Lindhart og Citronen:Mads Mikkelsen) er veldig flinke, og hele settingen i filmen er veldig troverdig. Man får virkelig følelsen av å være midt i handlingen, som forgår i 1944. I tillegg til Flammen og Citronens oppdrag og liv som motstandere følger vi Citronen og hans forhold med sin kone og datter, som forøvrig ikke er så altfor bra. Han er sjelden hjemme på besøk og glemmer bl.a. sin datters bursdag. Flammen blir forelsket og etter hvert sammen med Ketty, men etter hvert blir ting ganske komplisert da han får i oppdrag å drepe henne.

Jeg syntes filmen var for lang, og den ble derfor litt kjedelig. Jeg syntes det var vanskelig å henge med til tider, og jeg tror egentlig filmen passer best for voksne. Men om du likte Max Manus vil du garantert like denne filmen også!

Bildet øverst hentet jeg fra wikipedia.

Vidunderbarn

I norsken hadde vi et prosjekt som gikk ut på å lese en bok og deretter anmelde den. Anmeldelsen skulle presenteres muntlig i klassen.
Her kommer min anmeldelse av boka "Vidunderbarn" i en litt kortere versjon.

Som nevnt leste jeg altså boka "Vidunderbarn" skrevet av Roy Jacobsen. Boka ble utgitt i år, altså 2009.

Hovedpersonen i boka heter Finn. Det blir ikke sagt hvor gammel han er, men jeg gjetter på rundt 8-10 år. I starten av boka bor Finn alene med moren sin i en drabantby i Oslo. Alt han vet om faren sin er at han stakk av fra moren til fordel for en yngre dame for mange år siden. Året etter døde han. Etter hvert viser det seg at Finn har en halvsøster, Linda, som skal bo hos han og moren, fordi Lindas mor ikke kan ta seg av henne.

Temaet i boken er det å være barn - det å vokse opp. Finn går fra å være en liten gutt som bor alene med moren sin, de har et bra forhold og han får mye oppmerksomhet. Når Linda kommer inn i hans verden tar hun mye oppmerksomhet fra moren, og Finn føler at han og moren glir litt fra hverandre.

Boka er også en tiddskildring, handlingen foregår på 60-tallet. På forhånd så jeg for meg at det kanskje ville bli vanskelig for meg å sette meg ordentlig inn i en handling som foregår for rundt 50 år siden, men det ble det absolutt ikke. Jacobsen er veldig flink til å skildre og beskrive, og jeg klarte fint å sette meg inn i tid og sted.

Boka fortelles i jeg-form, det er Finn som forteller. I og med at alt sees gjennom et barns øyne blir noen ting utelatt. Det blir en del antydninger, gjerne fordi Finn ikke helt skjønner hva de voksne mener. Men dette blir jo opp til leseren å tolke, stort sett fortelles alt det viktigste. Innimellom i boka får vi noen slags "glimt" hvor Finn forteller som voksen hvor han ser tilbake på sin barndom. For meg ble disse skillene veldig utydelige og jeg forstod faktisk ikke dette før langt ut i boka. Først trodde jeg rett og slett at det var en dårlig jobb av forfatteren, fordi det var lite realistisk at en gutt på Finn sin alder ville bruke et sånt språk. Men etter hvert fant jeg jo som sagt ut at han fortalte som voksen. Dette er kanskje et tegn på at boka passer bedre for voksne en ungdom.

Ellers er boka veldig lett å lese; det er stort sett enkelt og muntlig språk. Noe litt typisk for boken er at det til tider er veldig lange setninger. Dette er helt greit i starten, men godt utover i boka blir setningene enda lenger og tyngre. Personlig synes jeg det kan bli litt slitsomt med setninger som går over en halv bokside, fulle av kommaer og bisetninger som skal forklare, understreke og peke tilbake på ting. Alt dette får meg innimellom til å missforstå og miste selve poenget i setningen. (Et eksempel kan dere lese på s. 247-248. Velger å ikke legge ut setningen her, i og med at den er like lang som et avsnitt).

Alt i alt var det en bra bok. Som jeg har nevnt tidligere på denne bloggen er jeg ikke så altfor glad i å lese, men denne boken var virkelig ikke så verst. Det er en fin historie, men mest av alt ble jeg imponert over måten forfatteren skildrer 60-tallet på, og klarer å få meg på 16 år til å sette meg greit inn i tia. Anbefales!

Bildet øverst er hentet fra Flickr. Valgte dette bildet fordi jeg synes det var ganske typisk 60-tallet.

Mikronovelle..

Mikronoveller er rett og slett bittesmå noveller. De består av kun 6 ord, men forteller likevel en hel historie. Det er mye opp til leseren og tolke hva de leser; innimellom er mikronovellene lette å forstå, andre ganger er de dypere og vanskeligere å finne en mening i.
Ernest Hemingway skrev mikronovellen som følger:

"For sale: baby shoes, never worn."

Flere norske forfattere har nå prøvd seg på denne sjangeren, mer kan du lese i en artikkel i a-magasinet her.

En mikronovelle kan handle om hva som helst, det er kun forfatteren som setter grenser.
Når jeg først hørte om denne sjangeren syntes jeg det hørtes litt rart ut, hvordan i alle dager skulle man få plass til en hel historie i bare 6 ord? Men etter å ha lest bl.a. artikkelen i a-magasinet fikk jeg et annet syn på det. Det var faktisk litt kult, at historiene var såpass korte. De fleste eksemplene ga faktisk mening, og fortalte hver sin historie.
Her er mitt forsøk på mirkonovelle:

Jeg så. Du gråt. Du gikk.








bildet er tatt fra flickr.

Meg om norsk !

Dette blir altså mitt første ordentlige innlegg på norskbloggen. Oppgaven sier at jeg skal skrive om mitt forhold til norskfaget. Hva som er spennende, kjedelig, utfordrende og morsomt. Hm, kan da ikke være så vanskelig. Eller...
Tja, har egentlig ikke tenkt så mye over norskfaget før. Det har liksom bare vært der, alltid.

Selve språket norsk brukes jo hele tiden. Jeg, som alle andre, både snakker, leser og skriver norsk hver eneste dag. Men faget norsk går ut på så mye mer. Lære om sjanger, språkhistorie, og ikke minst nynorsk. Tror ikke jeg skal gå så alt for mye inn på nynorsken her.. blir ikke overasket om en del andre blogger-kolleger tar opp dette temaet, for å si det sånn.

Jeg har vel aldri syntes at norsk faget er spesielt spennende eller interessant, hvertfall ikke delen om språkhistorie, sjangerlære eller pugging av grammatikk. Men den delen hvor vi selv kan velge en bok som vi vil lese, og bruke skoletid på å lese den - den er grei. Personlig har jeg aldri vært en god leser. Dvs. jeg kan jo lese, men det er høyst sjelden at jeg leser en bok av fri vilje. Jeg har liksom aldri funnet noen bøker som interesserer meg. Jo, det var en gang i 8. el 9.! Jeg husker verken hva boka eller forfatteren het - det eneste jeg husker er at det er den eneste boka jeg noen gang har lest som virkelig fanget meg! Det var ikke nødvendigvis bare selve historien jeg likte. Men måten forfatteren skrev på, det likte jeg så godt. Det var en slags tørr humor, klarer egentlig ikke å beskrive det. Men jeg satt faktisk og smilte og lo litt for meg selv når jeg leste, det er ikke verst! Men det var ikke noe unntak, boka ble lest i skole-sammenheng...

Må ærlig innrømme at det ikke har skjedd spesielt mange ganger, at jeg har lest en bok frivillig altså. Jeg har (dessverre) en tendens til å gi litt opp, om jeg ser en bok som er tykkere enn, tja, 50 sider. Men i skolesammenheng får pipa en annen låt. Da er det liksom ikke så mye annet valg, enn å fordype seg i boka som best man kan. Og det værste (beste) er, at det slett ikke alltid er så verst! Jeg er nok rett og slett bare veldig utålmodig når det gjelder å lese bøker på fritiden. Kanskje jeg etter å ha lest flere bøker i norsk-fag-sammenheng på skolen vil bli mer positiv til å lese bøker utenom også? Jeg tror det er en god egenskap, å kunne sette seg ned å kose seg med en bok, drømme seg bort og bare slappe av, heller enn å slenge seg foran tv'en med en cola i hånda. (Sistnevnte er ikke en beskrivelse av meg selv, bare en overdrivelse for å poengtere mitt egentlige positive syn på å lese bøker!). Ha. Håper ihvertfall at enda et par år med norsk undervisning vil kunne gi meg et annet syn på å lese bøker.

Det at vi skal blogge i norsken ble jeg litt overasket over. Det er jo egentlig ikke så rart, når jeg tenker meg om. Før i tiden het det leserinnlegg - nå heter det blogg. Det er jo egentlig bare en måte å uttrykke sine personlige meninger, og/eller følelser på. Mange av vennene mine har egne blogger - som jeg synes det er veldig gøy å lese! Selv har jeg aldri følt noen trang til å legge ut om hva jeg mener om ditt og datt på nettet. Jeg skulle aldri få meg blogg jeg! Det var det jeg sa hver gang venner spurte om ikke jeg også skulle begynne å blogge... Men her sitter jeg - skriver blogg. Hm. Overaskende. Til mitt eget forsvar så er det heller ikke frivillig!
Men kanskje det er greit.. Jeg tror det kan bli spennende å skrive norskblogg. Da trenger jeg ikke legge ut om så mye personlig, bortsett fra ting som er relatert til norsk. Det føles faktisk litt lettere å skrive rett ut det jeg tenker her, enn når jeg skriver på ark og skal levere inn til læreren. Jeg tror det er en fin mulighet til å uttrykke seg på, og jeg tror vi kommer til å lære mye. Først ble jeg overasket, og det var ikke bare positivt.. Nå som jeg er så vidt i gang virker det ikke så ille allikevel. Jeg tror det skal bli gøy jeg!

bildet er tatt fra flickr.

Hei !

Dette er Cathrine sin norsk blogg (:
Her kommer jeg til å legge ut svar på forskjellige norsk oppgaver. Jeg har aldri skrevet blogg før, så dette kan bli spennende!